Hva sier vi til barna...

Etter alt det grusomme som har skjedd, sitter man liksom helt rastløs og vet ikke hvor man skal gjøre av seg. Man føler at man bør gjøre noe, men det er jo ikke mye man kan få gjort, annet enn, naturlig nok, være i sjokk og vantro, og sørge over menneskene som er revet bort, og tenke på de skadede og pårørende.

Jeg synes oggså at det er vanskelig med barna, og hjemme hos oss har det vært mange spørsmål fra Angelica som er 10 år. Tv'en har jo stått konstant på tv2 nyhetskanalen siden fredag, så det er jo klart at barna får med seg mye.. Hennes første spørsmål etter at bomben gikk av i Oslo, var " Kan vi aldri mer dra til Oslo nå?". Hun har også lurt veldig mye på hvordan en person kan klare å drepe og skade unge og barn, men det er vanskelig å svare på, for vi lurer jo på akkurat det samme...Hvordan kan et menneske gjøre noe slikt??!!
Så er det om og gjøre for oss voksne da, å prøve og forklare på en måte som gjør at barna blir beroliget, ikke mer bekymret. Det er en hårfin balanse, og jeg tror at uansett hvor vanskelig det er, så er det viktig å være ærlige. De skjønner mye mer enn det vi ofte gir de kreditt for...

Vi tente lys for ofrene i Oslo Domkirke i går. Utrolig sterk opplevelse...

Overveldende å se blomsterhavet utenfor kirken...

Jeg tenker så veldig på alle som er berørte. De som er borte, skadede og familier og venner av disse...

Jeg håper også at Norge vil bruke det Auf-jenta sa, som et offentlig slagord for felleskap:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"...